:12:02
da vi kjørte inn på stasjonen i Riga.
:12:33
Vi hadde vært i den kvegvogna
fra Berlin i tre døgn...
:12:37
uten mat eller vann.
:12:40
De døde, og de var mange,
ble stablet blant oss.
:12:45
Det var der jeg så ham første gang.
:12:48
Kaptein Eduard Roschmann,
leirens SS-kommandant.
:12:53
"Slakteren."
:12:58
Hver dag kom det
en ny toglast med fanger.
:13:02
Roschmann fikk mange
kvinner, barn og eldre...
:13:05
henrettet ved ankomsten.
:13:07
De var mer verdifulle som døde.
:13:10
Klærne, håret og tennene deres
var kontante verdier.
:13:14
Men Esther og jeg overlevde hele det året.
:13:19
Jeg hadde vært arkitekt før krigen...
:13:21
og kunne snekre godt nok
til å utføre fagarbeid.
:13:24
Vi slet 12 timer om dagen i verkstedene...
:13:27
eller på tømmerverkene
i den fuktige, frosne skogen nær kysten.
:13:33
Flere ganger den vinteren
trodde jeg Esther skulle dø.
:13:37
Sulten, kulda, alle grusomhetene...
:13:41
så ut til å ha nedbrutt
hennes ånd og vilje til å leve.
:13:45
Men vi var heldige i forhold til noen.
:13:47
Mange av fangene fikk slett ingen mat...
:13:50
så de døde av sult.
:13:53
Roschmann hadde en hobby.
:13:55
Han likte å bryte mennesker ned.
:13:58
Først sjelen, så kroppen.