1:18:00
La oss gå.
1:18:05
Mine damer og herrer.
1:18:08
Vi kom til dette hotellet
av helsegrunner, for mosjon, ferie -
1:18:14
- og mord.
1:18:17
Jeg kom hit pga av en lidelse, men det
var ikke kroppen som fikk mosjon, -
1:18:23
- det var de små grå.
1:18:27
Hvordan ble mordet, tilsynelatende
så umulig, egentlig begått?
1:18:33
Og hvem av oss bærer ansvaret
for Arlena Stuarts død?
1:18:40
-Vet De det?
-Ja visst, Mademoiselle.
1:18:43
Hercule Poirot vet alt sammen.
1:18:46
La pauvre,
Arlena.
1:18:50
For Monsieur Lane, som så henne
bade, var hun selve ondskapen.
1:18:56
Ondskap under solen!
1:19:00
Man trenger ikke være kirkens mann
for å gjenkjenne ondskap, Poirot!
1:19:06
Jeg ser den der.
1:19:10
Jeg kjenner den igjen.
1:19:13
Den er virkelig.
1:19:17
For meg var ondskapen og Arlena
Stuart forbundet på en annen måte.
1:19:23
Jeg så henne første og siste
gang og tiden i mellom -
1:19:26
- som det evige,
forutbestemte offer.
1:19:29
-Så hun ble presset for penger?
-Jeg er ikke så sikker på det.
1:19:33
-Men jeg hørte det på telefonsamtalen!
-De hørte bare en side av den.
1:19:38
Hastings, husker du telegrammet
vi fant i Arlena Stuarts soverom?
1:19:44
Ja. Fra en Nathan.
1:19:46
Telegram til Arlena.
Fra New York for tre dager siden.
1:19:52
"Send pengene nå, ellers
vil du tape en god del. Nathan."
1:19:59
Inspektøren oppfattet det som trussel,
mens "Nathan" bare påpekte et faktum.