1:49:07
Vær så snill.
1:49:11
Blå fe?
1:49:15
Vær så snill.
1:49:18
Vær så snill!
1:49:20
Gjør meg virkelig.
1:49:24
Blå fe.
1:49:26
Vær så snill.
1:49:30
Vær så snill å gjøre meg virkelig.
1:49:38
Vær så snill å gjøre
meg til en virkelig gutt.
1:49:42
Vær så snill, blå fe.
1:49:46
Gjør meg til en virkelig gutt.
1:49:51
Og David fortsatte å be
til den blå feen foran seg.
1:49:55
Hun som for alltid smilte blidt.
1:49:59
Hun som for alltid ønsket velkommen.
Til slutt sluknet frontlysene-
1:50:04
-men David kunne fremdeles
såvidt se henne om dagen.
1:50:07
Og han ba fremdeles
til henne med håp.
1:50:10
Han ba inntil alle
sjøanemonene døde.
1:50:15
Han ba mens havet frøs-
1:50:17
-og isen omsluttet amfibi-
kopteret og den blå feen-
1:50:21
-der han fremdeles kunne
skimte henne som en blå ånd i isen.
1:50:27
Alltid der.
1:50:29
Alltid smilende.
1:50:31
Alltid ventende på ham.
1:50:34
Til slutt rørte han seg ikke mer.
1:50:37
Men øynene hans var alltid åpne-
1:50:40
-og stirret for alltid
gjennom hver natts mørke.
1:50:45
Og neste dag...
1:50:48
Og neste dag...
1:50:51
På denne måten gikk to tusen år.