1:01:00
Vennligst la det stå...
1:01:02
Jeg snakker om å betro
en åtteårings velferd til -
1:01:04
- en som beviselig er diagnostisert -
1:01:07
- med autistiske tendenser,
mental tilbakeståenhet...
1:01:10
Protest! Må strykes!
1:01:12
Ens intellektuelle kapasitet har
ingen innvirkning på kjærlighetsevne.
1:01:17
Vennligst be anklager om å
vise et minstemål av sensibilitet.
1:01:22
Jeg er meget sensibel, spesielt når
jeg ser noen valse inn her -
1:01:25
- og prøver å finne mening med eget
liv ved å rote til andres!
1:01:29
Fr Harrison, kom fram.
1:01:31
Og å rive familier fra hverandre,
det er et nobelt håndverk?
1:01:34
Det holder!
1:01:35
Du får sikkert utmerkelse for dette
engang, men jeg er her hver dag.
1:01:39
Du vinner, og forsvinner.
1:01:41
Men vet du hvem jeg ser
komme tilbake? Barnet.
1:01:45
Men da er det for sent.
1:01:47
Så er jeg følsom? Ja,
jeg er en smule følsom.
1:01:51
Du er ikke i nærheten engang.
1:01:53
Vennligst la det stå
at min mor oppdro meg.
1:02:05
John Jacob Jingleheimer Schmidt.
1:02:06
John Jacob Jingleheimer Schmidt.
1:02:10
Hans navn er også mitt navn.
1:02:13
Hver gang vi går ut
så roper alltid folk.
1:02:23
OK, unnskyld, tiden er ute.
1:02:26
-Vær så snill, litt til.
-Nei, jeg har en ny sak halv tre.
1:02:31
Jeg må på do.
1:02:37
Pappa.
1:02:39
Pappa.
Hun sa vi kunne gå i parken.
1:02:42
Men hvorfor
ombestemte hun seg?
1:02:45
Jeg begynte å gråte, så hun
syntes vi trengte litt mer tid.
1:02:50
Å, men der er parken.
1:02:52
- La oss bli. La oss fortsette.
- Nei, Lucy, det ville være galt.
1:02:58
Tamaras mamma tapte saken sin,
hun har ikke sett henne på 6 år.