:22:10
Alfred har fortsatt fløten stående
på den øverste hyllen.
:22:14
Har han ikke lagt merke til,
at du er høy nok til å rekke opp nå?
:22:16
Det er en vanesak.
:22:18
- Det stoppet oss heller ikke den gang.
- Nei, det gjorde det ikke.
:22:20
Hvordan går det med din mor?
:22:22
Hun savner huset her.
:22:26
Det gjør jeg også.
:22:28
Ja.
:22:29
Men det er ingenting uten dem,
som gjorde det til hva det var.
:22:32
- Nå er det bare Alfred.
- Og deg.
:22:35
- Jeg blir ikke her, Rachel.
- Du er kun her for høringen.
:22:42
Bruce, det er vel ingen måte, jeg kan
overbevise deg til ikke å komme.
:22:46
En ved denne fremstillingen -
:22:50
- burde snakke for mine foreldre.
:22:53
Vi var alle glade i dine foreldre, Bruce.
:22:55
- Det Chill gjorde er utilgivelig.
- Hvorfor lar da sjefen din ham gå?
:22:59
I fengselet delte han celle
med Carmine Falcone.
:23:03
Han har hørt ting, og vil vitne for
å komme ut tidligere.
:23:06
Rachel, han drepte mine foreldre.
:23:11
Jeg kan ikke tilgi det
:23:12
Og jeg vil at du skal forstå det.
:23:17
Okay.
:23:19
Depresjonen rammet det arbeidende folk,
som Mr. Chill, hardest av alle.
:23:22
Hans forbrytelse var redselsfull, ja,
men den var motivert ikke av grådighet -
:23:26
- men av desperasjon.
:23:28
Ettersom han har sonet 14 år, så vel som
hans ekstraordinære samarbeidsvillighet -
:23:32
- i en av statsadvokatens
mest viktige undersøkelser -
:23:34
- støtter vi kraftig hans anmodning
om løslatelse før tiden.
:23:38
Mr. Chill?
:23:44
Ærede dommer -
:23:46
- Det går ikke én dag, hvor jeg ikke
ønsker at jeg kunne ta det tilbake.
:23:52
Ja, jeg var desperat,
som mange andre den gang var -
:23:55
- men det endrer ikke det jeg gjorde.