1:06:09
Selv om skipet var velsignet fritt for rotter,
1:06:12
ble passasjerene likevel rammet
av en selsom pest.
1:06:17
Kun Claudia og jeg var immune.
1:06:21
Vi holdt oss for oss selv...
1:06:23
og spekulerte på vårt mysterium.
1:06:29
Vi nådde Middelhavet.
1:06:30
Jeg ønsket meg blått vann,
men det var sort...
1:06:34
et nattens hav.
1:06:36
Som jeg led da...
1:06:38
og strevde for å huske
en farve jeg som ung tok for gitt.
1:06:48
Vi lette i landsby etter landsby...
1:06:51
ruin etter ruin...
1:06:52
land etter land.
1:06:54
Men vi fant ingen ting.
1:06:58
Jeg begynte å tro at vi var de eneste.
1:07:03
Tanken var underlig beroligende.
1:07:06
For hva kan de fordømte si til de fordømte?
1:07:12
De fant ingen ting?
1:07:13
Bonderykter...
1:07:15
Overtro om hvitløk...
1:07:17
kors...
1:07:18
og staker gjennom hjertet.
1:07:21
Men våre egne?
1:07:23
Intet tegn til dem.
1:07:27
Ingen vampyrer i Transsylvania?
Ingen grev Dracula?
1:07:31
Oppspinn, min venn.
1:07:32
En forrykt irlenders vulgære diktning.
1:07:36
Paris...
1:07:37
september 1870.
1:07:40
Mine drømmers by.
1:07:43
Jeg var tross alt kreol,
og Paris var New Orleans' mor.
1:07:47
Et helt univers i seg selv.