1:41:02
kan jeg lære det alene.
1:41:14
Jeg vil dø.
1:41:15
Nei.
1:41:16
Du er død.
1:41:18
Og du vil at jeg skal vekke deg igjen.
1:41:23
Og på tross av at
innbydelsen er fristende...
1:41:27
må jeg beklageligvis...
1:41:29
avslå.
1:41:43
I årevis vandret jeg:
1:41:45
Italia, Hellas...
1:41:47
alle de gamle land.
1:41:50
Men verden var en grav for meg...
1:41:52
en gravplass fylt av knuste statuer.
1:41:55
Statuer som alle hadde hennes ansikt.
1:42:04
Av nysgjerrighet...
1:42:06
kanskje kjedsomhet...
1:42:08
forlot jeg den gamle verden...
1:42:10
og kom tilbake til Amerika.
1:42:15
Der tillot et mekanisk under meg
å se en soloppgang...
1:42:19
for første gang...
1:42:21
på 200 år.
1:42:24
Og hvilke soloppganger!
1:42:27
Menneskeøyne kunne aldri se dem slik.
1:42:30
Først av sølv...
1:42:33
deretter, med årene, av purpur...
1:42:36
rødt...
1:42:37
og blått, som jeg hadde savnet slik.
1:42:44
Våren 1988 reiste jeg tilbake
til New Orleans.
1:42:48
Straks jeg været luften,
visste jeg at jeg var hjemme.
1:42:52
Den var krydret...
1:42:54
nesten søt...
1:42:56
som duften av sjasmin og roser
i vårt gamle gårdsrom.